Huset.

• Huset.
Jeg står her så ensom,
forfallent, forlatt.
Ingen lys fra mitt vindu,
en, eneste natt.
Døra som menneskene,
åpnet, og lukket.
Nå er den skeiv,
og karmen, er sprukket.
Står du ved veggen,
kan du, se helt inn.
Helt inn til kammerset,
og, trappas trinn.

Hvis du ser meg,
så, vær snill å forstå.
Jeg vil være noe,
ikke, forgå.
Før var det liv og røre,
omkring.
Nå er det ingen,
som sier, en ting.
På trammen, satt barna,
og, lekte med pus.
Nå er jeg kun,
et, elendig hus.

Før var det latter,
men, også sorg.
I spiskammerstaket,
der, henger ei korg.
Den rører seg stadig,
av vindens kraft,
Huset har nå,
en, elendig laft.

Anita Karin Jakobsen.
Privat foto og dikt.